Orr knyter denne lidinga til ein større diskurs kring panikk i den amerikanske samanhengen som går attende til sterkt mediatiserte hendingar som brannen i Iroquois teatret i Chicago i 1903 der seks hundre omkom og Orson Welles si kjende radioteatersending av 'Klodenes kamp' 30. oktober 1938 (der ingen omkom, men mange vart vitskremde). Begge hendingane førte til panikk.
I den første halvdelen av siste hundreåret blei panikk i stor grad forstått som eit kollektivt fenomen og då ut frå teoriar om suggesjon og imitasjon i forlenginga av Gustave LeBon og Gabriel Tarde sine teoriar om store folkemengder og offentleg opinion. Dette var teoriar som blei tekne opp av Robert E. Park (som er kjend for å ha grunnlege Chicago-skulen), Edward Ross og William McDougall m.fl. Noko av det som Orr søkjer å avdekke er korleis det vaks fram ulike måtar å kontrollere befolkninga sin psyke - ei psykomakt analogt til den foucaultske biomakt. Det Orr forsøker å vise er koplinga mellom samfunnsvitskap og kontroll med befolkninga i samband med Princeton Radio Research Project på slutten av 1930-talet der Paul Lazarsfeld var ein av dei sentrale. Dette prosjektet var finansiert av Rockefeller Foundation og CBS som også hadde ein sentral medarbeidar i prosjektleiinga. Målet med prosjektet var i stor grad marknadsforsking - altså korleis ein kunne få ei betre tilpassing mellom innhaldet i det nye mediet og kva lyttarane ynskte. Dette for å kunne tilpasse reklamen betre.
Effektane av sendinga til Orson Welles og venene hans i Mercury Theatre gjennom CBS si søndagssending kom nok som ei overrasking på Lazarsfeld og co, men nedslagsfeltet for den verste panikken var (utruleg nok) ikkje langt unna Princeton. Invasjonen frå Mars fann nemleg stad ved Grovers Mill kort veg unna. Dermed kunne forskinga på panikken starte med ein gong. Hadley Cantril publiserte i 1940 ei analyse av djupne-intervjua som hadde vorte tekne av ei rekkje folk i nabolaget. Spesielt folk frå landsbygda med låg inntekt og lite utdanning var typisk nok lette å utsette for 'suggesjon'.
Dette framsto som eit offentleg problem når USA skulle gå inn i krigen. Korleis unngå panikk på heimebane og blant troppane? Samfunnsvitskapen sine undersøkingsteknikkar blei ein del av krigsmaskineriet og Hadley Cantril framsto både under og etter krigen som ein allestadsnærværande konsulent i det å unngå offentleg panikk. Panikk blei sett på som det verste resultatet av t.d. bombing, sjølv om flyvåpenet sine eigne undersøkingar av effekten av bombinga av Tyskland og Japan (med Hadril i leiinga) gav lite støtte for dette synet. Likevel, kollektiv panikk blei sett som den største faren ved eit evt. Sovjetisk åtak på USA med atomvåpen. At alle overlevande ville flykte ville igjen skape kaos og befolkningas stridsevne ville bli underminert. Gjennom heile 1950-talet var sivilforsvaret si viktigaste oppgåve å hindre panikk ettersom det var verre enn atombomba sjølv!
Panikk blir også i same perioden tema for kybernetikken som var eit tverrvitskapleg felt som vaks fram i laupet av 1940-talet med Norbert Wiener som ein av dei fremste teoretikarane. At kybernetikken kunne omfatte anna enn datamaskiner og styringa av tekniske system blei tidleg klart for mange. Allereie den første konferansen om kybernetikk i 1946 femna mellom IT, nevrologi, antropologi, sosiologi, m.m. Orr koplar denne nye 'styringsvitskapen' til behandlinga av pasientar med 'krigsnevroser' ved Hillcrest Hospital der ein ny biologisk orientert psykiatri vaks fram (og som etterkvart tok makta i psykiatrien med DSM-III).
Ein annan viktig figur er Talcott Parsons og hans kybernetiske systemteori, men ikkje minst - og dette er ein av dei beste delane av boka - Anne Parsons, dotter hans, sitt problematiske forhold til denne 'farsfiguren' for sosiologien. Anne Parsons var utdanna psykoanalytisk orientert antropolog med utdanning frå Frankrike og hadde delteke på seminara til Lévi-Strauss og Lacan. Men ho var også 'psykisk ustabil' og sterkt prega av den trugande verdssituasjonen på 1950- og 1960-talet og reagerte med panikk. På grunn av 'manglande tilpassande mekanismer' (T. Parsons utttrykk om psykiatriske lidingar) tok ho livet av seg i 1964.
I kapitlet om framveksten av psykofarmaka som Xanax, så møter vi igjen den individuelle panikken, men no som forfattaren sin eigen tilstand diagnostisert som 'Panic disorder'. Ho melder seg også som friviljug til å delta i forsøk med stoffet Xanax for behandling av denne lidinga. Forholdet mellom Xanax, farmasiselskapet Upjohn (som laga dette stoffet) og dei biologisk orienterte psykiatrane er nærmast sirkulært: psykiaterane testar ut ulike stoff på ulike diagnoser på eit spekter av symptom dei puttar inn under merkelappen hysteri, Xanax virkar rimeleg godt på nokon av desse symptoma og Upjohn finansierer forskinga på desse symptoma. Dermed oppstår diagnosen Panic disorder og ein gjer store undersøkingar verda over for å sjå om den finst andre stader enn i USA (ja, det gjer den) og om Xanax har ein internasjonal marknad, men ein intervjuer folk berre med utgangspunkt i dei kriteria som alt er sett opp, osb. osb. Denne sirkulariteten blir berre broten ved at Upjohn blir fusjonert med andre selskap og dei nye antidepressiva som kjem på marknaden på 1990-talet og som dankar ut Xanax. Dermed har ein framleis ein tilstand (Panic disorder), men ikkje lenger stoffet og selskapet som var avgjerande delar av arrangementet.
Orr er både sosiolog og performance-kunstnar og ho har på ulike måtar prøvd å dramatisere stoffet slik at vi ikkje innan den lærde diskursen skal gløyme korleis panikk kan arte seg. Ho koplar også sin eigen biografi inn i framstillinga. Ho vaks, til dømes, opp på 1960-talet i byen Reading i Pennsylvania som i 1955 var åstad for sivilforsvarsfilmen Alert Today - Alive Tomorrow der førebuing mot panikk var sentralt. Men ein del av dette stoffet - spesielt i kapitlet der ho dreg på eiga erfaring som forsøkskanin og panisk pasient - funger truleg betre som performance enn som tekst. Historient i denne boka er likevel veldig viktig og eg sette spesielt pris på illustrasjonen der forfattaren står ute i åkeren Grovers Mill og speida etter marsbuarar.
Roar Høstaker
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar